To make an end is to make a beginning

Det er et raskt åndedrag, så er det forbi. Året som har vært, det nye man kan se i horisonten. 

Å lese menneskers oppsummeringer av et år, noen med flerfoldige ord, kanskje bilder; andre med noen få. 

Vite at dagen etter i morgen er på mange måter det samme; universet, stjernene, jorden, ikke noe er egentlig forandret. Åpne øynene og innse at ikke noe blir som før. 

For last year's words belong to last year's language and next year's words await another voice. (T.S. Elliot)
*

Only by letting go can we truly possess what is real

Jeg er som i en tåke. De siste dagene har vært fyllt av mennesker, gaver, tanker og latter. Det er overveldende, men samtidig en glede å være her, føle tilhørigheten. 
Om jeg hadde et kamera som fanget film ville jeg vist dere de pene kjolene, menn i dress og flosshatt, høye sko, vin, sang og pust i alle rom. 
Hvordan det er å ikke ha et sekund alene. 
Jeg ville vist dere hvor fint det er når noen danser i vann. Når verdens nydeligste farmor fyller kjelleren med vann og alle danser uten tanke for fuktskader eller dagen i morgen. Jeg ville vist dere hvor absurd livet kan være, og hvor glad man kan bli for en gave man ønsket seg, men trodde ingen husket. 
Om jeg hadde et kamera ville jeg vist en liten del av hvorfor jeg er den jeg er. Istedet tyr jeg til ord som ikke strekker til. Livet mitt består i stor grad av galskapen til de rundt meg. Jeg elsker dem for det. 
Julen er fin.
herfra

Mata-Ki-Te-Rangi. Te-Pito-O-Te-Henua

Imorgen er julaften, og alle hjerter gleder seg. Tid for å le, konversere og kose seg med de du er glad i og holder av. 

Jeg skal tidlig opp, se de samme filmene som alltid, spise tomatsuppe som alltid, og le av onkel som alltid er forvirret over de norske juletradisjonene. Og ikke minst, jeg skal besøke søte Fiona og Aasmund i korskiren. De gjør julen min til det den er. 

Jeg gleder meg så mye at jeg bare smiler. 

God Jul til dere alle ♥

Curiosity often leads to trouble

Noen tenker før de handler, snakker eller tar et valg. Om disse skapningene kan jeg ei berette, da min innsikt i slike er svært begrenset. Det jeg dog kan fortelle om, er den rake motsetningen til et slikt menneske; en person styrt av sine impulser, uten å gi bort en tanke for konsekvensene før det er for sent. 


Nyskjerrighet, vitebegjær eller ren skjær dumskap kan alle føre til de underligste situasjoner, med uante konsekvenser. Det går da vitterlig godt flere ganger enn det ender med ulykke, men noen forklarte meg en gang at det skal meget lite negativt for å skyve bort det fine. Mine tanker ferdes da mot å se muligheten av å ikke innfri sinnets uendelige rekke med spørsmål. For noen kan å kvele trangen til å handle være en løsning for å unngå de skader og skavanker nyskjerrigheten kan føre med seg. For meg er det intet valg. Risikoen for varige mén skremmer meg ikke. Å våge er å miste seg selv i noen sekunder, men å ikke våge er å miste seg selv.
Jeg tar sjansen.

ph:hannah elisabeth

Du er så vederstyggelig at du er nydelig

 Sju fine ting på en lørdag hvor jeg knapt har hatt en eneste logisk tanke:

1. Det er snø ute. Mye snø, som bare plutselig var der. Hvilket innebærer engler, snølykter og fullstendig kaos. Jeg forundres stadig hvor mye litt snø kan utrette.
2. Mine arvede røde votter. Jeg bruker dem hele året, ettersom jeg alltid har kalde hender. De har opplevd så mye at de nesten oppløses.
3. Å se film
4. Når noen smiler som om du var den eneste i verden for dem i de sekundene det varer
5. At den utrolig flotte, sterke og kloke Sofsen igjen deler seg og sitt med oss, noe man må være svært takknemlig for.
6. Varm vin. Det smaker litt som gløgg, og er minst like godt. 
7. Nesten- og vikommersnarttilåbli venner. Det er noe av det fineste jeg vet, når man merker at "vi to kommer til å bli veldig gode venner"

herfra

Hjemme bra, borte best

Jeg er tilbake, etter å ha vært i Praha i litt over en uke. Det er en av de fineste byene jeg vet om, den er så mystisk, finurlig og koslig. Å komme inn i en bokbutikk sammen med en av de besteste vennene man kan finne, hilse pent og si dobriden, som jeg har lært at betyr goddag. Le og smile mot flotte tsjekkiske damer med store hatter, og røde lepper. Spise kastanjenøtter og lure på hva personene rundt deg prøver å fortelle, men smile, nikke og være veldig enig. 
Dejekoiyo, tusen takk, jeg liker deg.

Ps: Søte Hjartesmil har Hjartepost-prosjekt og det er så fint! Jeg gleder meg til å sende gave(r), det er herlig!

3. desember

Fordi jeg gleder meg til det jeg tror blir en av mine favorittfilmer. Den ser fin, men riv, ruskende gal ut. Hvilket er to kvaliteter jeg setter umåtelig pris på.

2. desember

Idag vil jeg dele den mest undervurderte løsningen jeg kan erindre. 
Siden jeg var svært mye mindre enn jeg er nå, har jeg blitt fortalt "Problemer?  Drikk te." 
Det er etterhvert blitt løsningen på mine problemer. Hvis jeg er trist; te. Hvis jeg har kranglet med noen; te. Hvis livet generelt er grufullt; te.
Fordi det er godt, får deg til å føle deg bedre, og løser enhver konflikt. Te fungerer i tilegg godt i samkvem med en film eller bok. 

1. desember

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet.

Noe ingen andre vet.

Bortsett fra meg og døden.

Legen trodde det var influensa. Helt til feberen målte over førti, og jeg ikke klarte å snu på hodet. Ambulansen kom på lille julaften, og før de lukket dørene krøp Døden inn. Han betraktet meg i stillhet mens vi kjørte.
De første minnene fra sykehuset er vage. De tok prøver. En av dem gjorde veldig vondt. Alle løp, og snakket fort. Men døden slapp ikke blikket mitt.

Pappa var på venterommet hele tiden. Tante og onkel også, selv om det var midt på natten, og jeg tenkte: Jeg kommer aldri til å lære å spille piano. Jeg kommer aldri til å få se Paris.  Jeg kommer aldri til å få barn. Jeg kommer aldri til å skrive en bok. Jeg kommer aldri til å ha sand mellom tærne igjen. Eller våkne og lure på hva dagen vil bringe. Jeg kommer aldri mer til å le.

Jeg tok feil.


Men da jeg ble skrevet ut fra sykehuset var jeg blitt en annen.
Jeg skjønte betydningen av tusen klisjeer den dagen. Om å være omgitt av mirakler vi tar for gitt, fordi vi er vant til dem. Om å sette pris på det vi har. Om at alt er forgjengelig og bare noen få ting viktige. Alle farger virket klarere, alle ting føltes nærmere,

Og midt i alt dette stod døden. Han sa:
Dette er min gave til deg.
Du skal huske det kalde stålet mot nakken og det hvite i mitt øye. 
Slik at inntil vi møtes igjen, kan du virkelig leve.


av lise myhre

Hvahvahvafler

Jeg har rutiner. Knapt en håndfull, men dog noen. Som å spise vafler rundt tolv, de søndagene jeg er i nærheten av et svært unikt hus som ligger litt bortenfor den tredje avkjørselen, på venstre side av den veien som egentlig ikke har et navn. 
Huset er stort, har mange rom, og enda flere sjeler. Latteren ljomer i veggene, det snakkes, synges og det er stadig utbrudd og tirader i et volum som, hvis du ikke er forberedt, får deg til å blekne, skjelve, mens du helst vil være et annet sted. Disse søndagene gir meg følelsen av å høre til. Lykke. Glede. Spise vafler, smile, nikke, bare være til. 
Denne rutinen er en av mine hjørnestener. En godt bevart hemmelighet som holder meg svevende; fyller mine hule, såre rom med vafler og latter. En omfavnelse som sier velkommen hjem, du vil alltid høre til.


bildet er lånt fra livejournal

Dear diary.

En hentelapp. Ukjent avsender. Lukten av blanke sider. Minner. En annen tid. Et annet språk. En annen verden.Viten om at livet er litt som en tom bok, hvor historien er min, ingen andres. Å vite at når jeg engang er forsvunnet fra denne verden, vil noen finne mine ord, gjenklang fra fortiden. Slik jeg har lest mine forfedres dagbøker. Delt deres gleder og sorger, gjennom kjærlighet, reiser og fortellinger. 

Tusen takk, ukjent avsender. 

ph: tumbler

It takes two to tango

Idag har jeg danset. Både mer og mindre seriøst. Hvorfor, lurte du? Sort skal nemlig gifte seg, og han kan ikke danse. Virkelig, ikke et trinn. Heldigvis (for oss begge) var ikke jeg klar over dette, og sa javisst, kan jeg være med deg på timer frem til ditt bryllup. Mine ben har sjeldent vært så blå, men jeg har det riktig festlig. 

Og når alle dansedagene er forbi, vil jeg kunne danse tango, salsa, og noe som ligner på vals. En meget hendig egenskap, ifølge morfar, som overværer undervisningen. 

ph: the edge of love

Ordets makt

Jeg facineres av ord. Jeg elsker ord, samtidig som det også finnes ord som vekker avsky. 
I enkelte situasjoner bruker man meget med energi på å analysere hver eneste stavelse, mens andre ganger går gjerne ordene forbi uten at de fanges opp. 
Man kan si så mye med få ord, og så lite med mange. Eller omvendt. 
Det aller verste som noensinne har skjedd meg, kunne summeres opp i et eneste ord.
Det fineste øyeblikket til nå var,  på den annen side, tre ord. 


For tiden er jeg plaget av usikkerhet og redsel. For et ord, ikke mer. Et enkelt ord kan gjøre meg til en skjelvende klump, med nervene på utsiden, usikker på mine egne kunnskaper og evner. 


Vi må aldri undervurdere ordets makt

I fall for pretty strangers, and the promises they hold

Farvel er ikke alltid nok.

Jeg kan med hånden på hjertet erklære at om det er noe jeg virkelig forakter, er det krig. Jeg forstår det ikke, pines over det, og gråter nyttesløse tårer når mennesker viser at de er villig til en slik barbarisk løsning på problemer. Jeg klarer ikke se at det gagner noen å ty til vold som våpen.
Jeg kjenner svært få mennesker som har som virke å drive slike handlinger, som er soldater.
Igår kom den ene jeg bryr meg om, hjem. Om enn bare for en kort tid, føltes det svært godt å kunne le mot et ansikt, lytte og sameksistere med et menneske som betyr mye for meg. Et menneske der skillet mellom venn og familie ikke lengre er viktig, et menneske som er blitt til min bror.
Det eneste skåret i gleden er at tiltross for hans motvilje, må han igjen dra tilbake. Han vet jeg ikke forstår hans valg, han har hørt mine argumenter, men han drar.
Og jeg vet det vil gjøre vondt. Jeg er redd. For ham, for alle menneskene en krig rører ved, for alle dem som ikke forstår at deres handlinger påvirker langt flere enn man tror.
Jeg vil så gjerne redde verden fra seg selv.

herfra

Jeg lyver da aldri?

Jeg skal aldri mer si at noen lyver. De spiller kanskje bare teater uten å fortelle noen om det. Et menneske kan skjule mer enn man kan se med det blotte øye, og du kan aldri vite hvorvidt mennesket du ser eksisterer. Det er opp til hver enkelt hvordan man vil håndtere livet, den påståtte virkeligheten. Vi spiller alle hemmelig teater.
Personlig foretrekker jeg å være meg selv, med et ukjent antall variasjoner. La oss alle kjenne gleden av en god historie.
(herfra)

You're my brand of heroin

Jeg har en venn. En venn som trøster meg når jeg er lei av alt, som ler med meg når jeg er lykkelig, og som aldri erklærer at jeg er håpløs når jeg gjør samme feilen for tolvte gang. Andre mer eller mindre gode venner ser seg dog nødt til å fortelle meg at dette vennskapet burde ikke eksistere. Det utgjør en risiko. Det er ikke trygt.
Jeg spør, i villrede; "Hvilket vennskap er ufarlig? Hvilket vennskap kan garantere at man aldri får oppleve følelser, både gode og skremmende følelser?"

Min venn presenterte seg som farlig. Jeg tok sjansen. Sjansen på et vennskap hvor det er destruktive faktorer som svever som tordenskyer på en himmel like svart som natten. Hvor svakhetene er blottet for omverdenen, uten filter. Hvor min venns ufullkommenhet ligger til rette for menneskers bespottelse, frykt og fordommer. Jeg tok sjansen. Tilgjengjeld fikk jeg en venn. Jeg fikk være en del av et menneskes liv, på godt og vondt, gjennom ild og vann. Jeg ville gjort det hele på nytt.

Du kan aldri fortelle meg hvor mye et annet menneske er verdt.

kilde

I am such a sucker for love

Jeg er ikke egentlig forelsket. Bare veldig betatt. Betatt av et menneske som jeg ikke egentlig kjenner, som jeg knapt har møtt. Hjertet mitt gjør dobbeltslag, saltomortaler og stopper bare ved tanken på mennesket. Dog, jeg vet at det aldri blir noe, det er ikke en fremtid for oss. Merkelig nok går det helt fint uansett.
(bildekilder: her og her)

Pssst: Tusen takk til de som stemte på meg hos sjokomums(:

oh, my gosh, it's sunday.

Jeg vrir og vender hodet mitt for å finne ut hvordan man får hele mitt virtuelle liv overført til en ny venn. Siden hodet har nesten blitt vridd helt rundt, vil jeg heller hoppe på en trampoline.
Derfor har jeg tatt på ninjaklærene mine, og laget en slagplan for å hoppe på den sinte naboens.

(kilde: her og her )

Jeg vil leve i 3D

Idag har jeg gått med 3dbriller. Det er sterkt undervurdert. Dog, nå er jeg svimmel som en karusell og ser i kryss.(Kilde: her og her)

1.

Det kan bare være et første innlegg. This is it.