To make an end is to make a beginning

Det er et raskt åndedrag, så er det forbi. Året som har vært, det nye man kan se i horisonten. 

Å lese menneskers oppsummeringer av et år, noen med flerfoldige ord, kanskje bilder; andre med noen få. 

Vite at dagen etter i morgen er på mange måter det samme; universet, stjernene, jorden, ikke noe er egentlig forandret. Åpne øynene og innse at ikke noe blir som før. 

For last year's words belong to last year's language and next year's words await another voice. (T.S. Elliot)
*

Only by letting go can we truly possess what is real

Jeg er som i en tåke. De siste dagene har vært fyllt av mennesker, gaver, tanker og latter. Det er overveldende, men samtidig en glede å være her, føle tilhørigheten. 
Om jeg hadde et kamera som fanget film ville jeg vist dere de pene kjolene, menn i dress og flosshatt, høye sko, vin, sang og pust i alle rom. 
Hvordan det er å ikke ha et sekund alene. 
Jeg ville vist dere hvor fint det er når noen danser i vann. Når verdens nydeligste farmor fyller kjelleren med vann og alle danser uten tanke for fuktskader eller dagen i morgen. Jeg ville vist dere hvor absurd livet kan være, og hvor glad man kan bli for en gave man ønsket seg, men trodde ingen husket. 
Om jeg hadde et kamera ville jeg vist en liten del av hvorfor jeg er den jeg er. Istedet tyr jeg til ord som ikke strekker til. Livet mitt består i stor grad av galskapen til de rundt meg. Jeg elsker dem for det. 
Julen er fin.
herfra

Mata-Ki-Te-Rangi. Te-Pito-O-Te-Henua

Imorgen er julaften, og alle hjerter gleder seg. Tid for å le, konversere og kose seg med de du er glad i og holder av. 

Jeg skal tidlig opp, se de samme filmene som alltid, spise tomatsuppe som alltid, og le av onkel som alltid er forvirret over de norske juletradisjonene. Og ikke minst, jeg skal besøke søte Fiona og Aasmund i korskiren. De gjør julen min til det den er. 

Jeg gleder meg så mye at jeg bare smiler. 

God Jul til dere alle ♥

Curiosity often leads to trouble

Noen tenker før de handler, snakker eller tar et valg. Om disse skapningene kan jeg ei berette, da min innsikt i slike er svært begrenset. Det jeg dog kan fortelle om, er den rake motsetningen til et slikt menneske; en person styrt av sine impulser, uten å gi bort en tanke for konsekvensene før det er for sent. 


Nyskjerrighet, vitebegjær eller ren skjær dumskap kan alle føre til de underligste situasjoner, med uante konsekvenser. Det går da vitterlig godt flere ganger enn det ender med ulykke, men noen forklarte meg en gang at det skal meget lite negativt for å skyve bort det fine. Mine tanker ferdes da mot å se muligheten av å ikke innfri sinnets uendelige rekke med spørsmål. For noen kan å kvele trangen til å handle være en løsning for å unngå de skader og skavanker nyskjerrigheten kan føre med seg. For meg er det intet valg. Risikoen for varige mén skremmer meg ikke. Å våge er å miste seg selv i noen sekunder, men å ikke våge er å miste seg selv.
Jeg tar sjansen.

ph:hannah elisabeth

Du er så vederstyggelig at du er nydelig

 Sju fine ting på en lørdag hvor jeg knapt har hatt en eneste logisk tanke:

1. Det er snø ute. Mye snø, som bare plutselig var der. Hvilket innebærer engler, snølykter og fullstendig kaos. Jeg forundres stadig hvor mye litt snø kan utrette.
2. Mine arvede røde votter. Jeg bruker dem hele året, ettersom jeg alltid har kalde hender. De har opplevd så mye at de nesten oppløses.
3. Å se film
4. Når noen smiler som om du var den eneste i verden for dem i de sekundene det varer
5. At den utrolig flotte, sterke og kloke Sofsen igjen deler seg og sitt med oss, noe man må være svært takknemlig for.
6. Varm vin. Det smaker litt som gløgg, og er minst like godt. 
7. Nesten- og vikommersnarttilåbli venner. Det er noe av det fineste jeg vet, når man merker at "vi to kommer til å bli veldig gode venner"

herfra

Hjemme bra, borte best

Jeg er tilbake, etter å ha vært i Praha i litt over en uke. Det er en av de fineste byene jeg vet om, den er så mystisk, finurlig og koslig. Å komme inn i en bokbutikk sammen med en av de besteste vennene man kan finne, hilse pent og si dobriden, som jeg har lært at betyr goddag. Le og smile mot flotte tsjekkiske damer med store hatter, og røde lepper. Spise kastanjenøtter og lure på hva personene rundt deg prøver å fortelle, men smile, nikke og være veldig enig. 
Dejekoiyo, tusen takk, jeg liker deg.

Ps: Søte Hjartesmil har Hjartepost-prosjekt og det er så fint! Jeg gleder meg til å sende gave(r), det er herlig!

3. desember

Fordi jeg gleder meg til det jeg tror blir en av mine favorittfilmer. Den ser fin, men riv, ruskende gal ut. Hvilket er to kvaliteter jeg setter umåtelig pris på.

2. desember

Idag vil jeg dele den mest undervurderte løsningen jeg kan erindre. 
Siden jeg var svært mye mindre enn jeg er nå, har jeg blitt fortalt "Problemer?  Drikk te." 
Det er etterhvert blitt løsningen på mine problemer. Hvis jeg er trist; te. Hvis jeg har kranglet med noen; te. Hvis livet generelt er grufullt; te.
Fordi det er godt, får deg til å føle deg bedre, og løser enhver konflikt. Te fungerer i tilegg godt i samkvem med en film eller bok. 

1. desember

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet.

Noe ingen andre vet.

Bortsett fra meg og døden.

Legen trodde det var influensa. Helt til feberen målte over førti, og jeg ikke klarte å snu på hodet. Ambulansen kom på lille julaften, og før de lukket dørene krøp Døden inn. Han betraktet meg i stillhet mens vi kjørte.
De første minnene fra sykehuset er vage. De tok prøver. En av dem gjorde veldig vondt. Alle løp, og snakket fort. Men døden slapp ikke blikket mitt.

Pappa var på venterommet hele tiden. Tante og onkel også, selv om det var midt på natten, og jeg tenkte: Jeg kommer aldri til å lære å spille piano. Jeg kommer aldri til å få se Paris.  Jeg kommer aldri til å få barn. Jeg kommer aldri til å skrive en bok. Jeg kommer aldri til å ha sand mellom tærne igjen. Eller våkne og lure på hva dagen vil bringe. Jeg kommer aldri mer til å le.

Jeg tok feil.


Men da jeg ble skrevet ut fra sykehuset var jeg blitt en annen.
Jeg skjønte betydningen av tusen klisjeer den dagen. Om å være omgitt av mirakler vi tar for gitt, fordi vi er vant til dem. Om å sette pris på det vi har. Om at alt er forgjengelig og bare noen få ting viktige. Alle farger virket klarere, alle ting føltes nærmere,

Og midt i alt dette stod døden. Han sa:
Dette er min gave til deg.
Du skal huske det kalde stålet mot nakken og det hvite i mitt øye. 
Slik at inntil vi møtes igjen, kan du virkelig leve.


av lise myhre