Hvahvahvafler

Jeg har rutiner. Knapt en håndfull, men dog noen. Som å spise vafler rundt tolv, de søndagene jeg er i nærheten av et svært unikt hus som ligger litt bortenfor den tredje avkjørselen, på venstre side av den veien som egentlig ikke har et navn. 
Huset er stort, har mange rom, og enda flere sjeler. Latteren ljomer i veggene, det snakkes, synges og det er stadig utbrudd og tirader i et volum som, hvis du ikke er forberedt, får deg til å blekne, skjelve, mens du helst vil være et annet sted. Disse søndagene gir meg følelsen av å høre til. Lykke. Glede. Spise vafler, smile, nikke, bare være til. 
Denne rutinen er en av mine hjørnestener. En godt bevart hemmelighet som holder meg svevende; fyller mine hule, såre rom med vafler og latter. En omfavnelse som sier velkommen hjem, du vil alltid høre til.


bildet er lånt fra livejournal

Dear diary.

En hentelapp. Ukjent avsender. Lukten av blanke sider. Minner. En annen tid. Et annet språk. En annen verden.Viten om at livet er litt som en tom bok, hvor historien er min, ingen andres. Å vite at når jeg engang er forsvunnet fra denne verden, vil noen finne mine ord, gjenklang fra fortiden. Slik jeg har lest mine forfedres dagbøker. Delt deres gleder og sorger, gjennom kjærlighet, reiser og fortellinger. 

Tusen takk, ukjent avsender. 

ph: tumbler

It takes two to tango

Idag har jeg danset. Både mer og mindre seriøst. Hvorfor, lurte du? Sort skal nemlig gifte seg, og han kan ikke danse. Virkelig, ikke et trinn. Heldigvis (for oss begge) var ikke jeg klar over dette, og sa javisst, kan jeg være med deg på timer frem til ditt bryllup. Mine ben har sjeldent vært så blå, men jeg har det riktig festlig. 

Og når alle dansedagene er forbi, vil jeg kunne danse tango, salsa, og noe som ligner på vals. En meget hendig egenskap, ifølge morfar, som overværer undervisningen. 

ph: the edge of love

Ordets makt

Jeg facineres av ord. Jeg elsker ord, samtidig som det også finnes ord som vekker avsky. 
I enkelte situasjoner bruker man meget med energi på å analysere hver eneste stavelse, mens andre ganger går gjerne ordene forbi uten at de fanges opp. 
Man kan si så mye med få ord, og så lite med mange. Eller omvendt. 
Det aller verste som noensinne har skjedd meg, kunne summeres opp i et eneste ord.
Det fineste øyeblikket til nå var,  på den annen side, tre ord. 


For tiden er jeg plaget av usikkerhet og redsel. For et ord, ikke mer. Et enkelt ord kan gjøre meg til en skjelvende klump, med nervene på utsiden, usikker på mine egne kunnskaper og evner. 


Vi må aldri undervurdere ordets makt