Hvahvahvafler

Jeg har rutiner. Knapt en håndfull, men dog noen. Som å spise vafler rundt tolv, de søndagene jeg er i nærheten av et svært unikt hus som ligger litt bortenfor den tredje avkjørselen, på venstre side av den veien som egentlig ikke har et navn. 
Huset er stort, har mange rom, og enda flere sjeler. Latteren ljomer i veggene, det snakkes, synges og det er stadig utbrudd og tirader i et volum som, hvis du ikke er forberedt, får deg til å blekne, skjelve, mens du helst vil være et annet sted. Disse søndagene gir meg følelsen av å høre til. Lykke. Glede. Spise vafler, smile, nikke, bare være til. 
Denne rutinen er en av mine hjørnestener. En godt bevart hemmelighet som holder meg svevende; fyller mine hule, såre rom med vafler og latter. En omfavnelse som sier velkommen hjem, du vil alltid høre til.


bildet er lånt fra livejournal