1. desember

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet.

Noe ingen andre vet.

Bortsett fra meg og døden.

Legen trodde det var influensa. Helt til feberen målte over førti, og jeg ikke klarte å snu på hodet. Ambulansen kom på lille julaften, og før de lukket dørene krøp Døden inn. Han betraktet meg i stillhet mens vi kjørte.
De første minnene fra sykehuset er vage. De tok prøver. En av dem gjorde veldig vondt. Alle løp, og snakket fort. Men døden slapp ikke blikket mitt.

Pappa var på venterommet hele tiden. Tante og onkel også, selv om det var midt på natten, og jeg tenkte: Jeg kommer aldri til å lære å spille piano. Jeg kommer aldri til å få se Paris.  Jeg kommer aldri til å få barn. Jeg kommer aldri til å skrive en bok. Jeg kommer aldri til å ha sand mellom tærne igjen. Eller våkne og lure på hva dagen vil bringe. Jeg kommer aldri mer til å le.

Jeg tok feil.


Men da jeg ble skrevet ut fra sykehuset var jeg blitt en annen.
Jeg skjønte betydningen av tusen klisjeer den dagen. Om å være omgitt av mirakler vi tar for gitt, fordi vi er vant til dem. Om å sette pris på det vi har. Om at alt er forgjengelig og bare noen få ting viktige. Alle farger virket klarere, alle ting føltes nærmere,

Og midt i alt dette stod døden. Han sa:
Dette er min gave til deg.
Du skal huske det kalde stålet mot nakken og det hvite i mitt øye. 
Slik at inntil vi møtes igjen, kan du virkelig leve.


av lise myhre