Farvel er ikke alltid nok.

Jeg kan med hånden på hjertet erklære at om det er noe jeg virkelig forakter, er det krig. Jeg forstår det ikke, pines over det, og gråter nyttesløse tårer når mennesker viser at de er villig til en slik barbarisk løsning på problemer. Jeg klarer ikke se at det gagner noen å ty til vold som våpen.
Jeg kjenner svært få mennesker som har som virke å drive slike handlinger, som er soldater.
Igår kom den ene jeg bryr meg om, hjem. Om enn bare for en kort tid, føltes det svært godt å kunne le mot et ansikt, lytte og sameksistere med et menneske som betyr mye for meg. Et menneske der skillet mellom venn og familie ikke lengre er viktig, et menneske som er blitt til min bror.
Det eneste skåret i gleden er at tiltross for hans motvilje, må han igjen dra tilbake. Han vet jeg ikke forstår hans valg, han har hørt mine argumenter, men han drar.
Og jeg vet det vil gjøre vondt. Jeg er redd. For ham, for alle menneskene en krig rører ved, for alle dem som ikke forstår at deres handlinger påvirker langt flere enn man tror.
Jeg vil så gjerne redde verden fra seg selv.

herfra