Fortell meg jeg er naiv, godtroende, dumdristig. Skrik, slå, kast deg over meg. Gjør hva du vil. Hva som helst.
Jeg kommer til å gråte. Trygle. Be på mine knær. Jeg kommer til å skrike, si ting jeg ikke mener. Jeg kommer til å knekke.
Hold meg fast, slipp meg aldri. Stålsett deg.
Som krystall vil hjertet mitt briste. Det vil være ørsmå biter spredt for alle vinder. En stemme som ikke er min vil klamre seg til håpet.
Knus det. La det smuldres bort, forsvinne i evigheten.
Jeg trenger deg. Du må være sterk hvor jeg ikke makter.
Jeg skjelver. Fordi innsiden er kald. Fordi du enda ikke vet hvilken rolle du har. Fordi jeg ikke alltid kan stole på meg selv.
fanden
3 kommentarer:
Ordene dine gir meg frysninger. Du skriver så intenst og vakkert.
Dette var sårt.
Det er utrolig, er det ikke, fosterstilling på varmekabler?
Umulig å løsrive seg fra med mindre noen må på do.
(det var en metafor for at noen må se en for at en skal bryte ut av onde sirkler. I tilfelle du ikke skjønte det.)
Jeg savner deg. Håper du har det bra.
Legg inn en kommentar